*S*M*I*L*

Det skjer ikke særlig ofte at jeg lar meg provosere av totalt
ukjente mennesker. Og særlig ikke når disse

totalt ukjente menneskene er i kategorien 70+.

 Egentlig synes jeg at eldre mennesker er noe av

det skjønneste som finnes, og jeg har
stor respekt for den eldre garde.

Men idag var dagen da jeg lot meg provosere av
to totalt fremmede, og det attpåtil av to som trolig
har passert de gyldne 70.

Bare slik at det er sagt; jeg pleier ikke å sitte og lytte til
andres samtaler når jeg tar bussen. Men ettersom de to dette
handler om satt bak meg og lydnivået var temmelig høyt,

var det omtrent umulig å ikke følge med...

Samtalen dreide seg i korte trekk om hvor skrekkelig

de syntes at kollektivtilbudet her i Bergen er, og at

innføringen av det nye billettsystemet bare har

ført problemer med seg.

(hvilket jeg egentlig kan være enig i)

De "gnagde" på dette fram og tilbake, og dømte både

ledelse og ansatte i kollektivselskapet nord og ned.

Den løsningen de så for seg, var at man skulle stille seg
i kø på bussholdeplassen ut fra alder,

slik at de som skulle løse voksenbillett stod i èn kø,

og de som skulle ha honnørbillett stod i en annen.

På den måten ville bussjåføren slippe å
stille om systemet for hver enkelt kunde, og tidsbesparelsen

ville blir enorm. Greit nok egentlig...

Men... Så kom det et surmaga oppstøt:

"Ja, men det hadde vel vært vi pensjonister som

stod igjen til slutt. Alltid er det jo vi som blir nedprioritert

og som må lide. For vi har jo så god tid."

Den andre fulgte opp i samme stil:

"Ja, tenk- alle de år vi har jobbet, og når endelig den

dagen kommer at vi vil ha noe tilbake i form av alderstrygd,

da er vi bare problemer for samfunnet. Aller helst 

skulle vi jo ha strøket med så fort vi gikk ut av arbeidslivet."

Ikke lenge etter var bussen framme ved holdeplassen

hvor jeg skulle gå av, og det viste seg at de to eldre

som satt bak meg, skulle av på samme sted.

Den eldre mannen dunket litt i meg med paraplyen sånn

bare for å gi meg et lite hint om at han ville komme først

i køen ut, og da klarte jeg rett og slett ikke å tie stille:

"Ja, for all del. Du må gjerne gå foran meg.

For jeg- jeg har tid til å vente!!" sa jeg og gikk til

siden med et stort smil for å slippe de eldre fram.

Jeg skammer meg nesten litt over dette her jeg sitter nå;

men...

Smil til verden-

og verden smiler til deg :)

Ha en strålende kveld

♥

-bildene i innlegget er lånt fra Google-