Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille
at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa:
”Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene
vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg”. Lyset ble mindre
og mindre, og til slutt slukket det helt.
Det andre lyset sa:
Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene
vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg
brenner”. Så slukket det andre lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
***************
Håper dere alle har hatt en strålende
Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften
til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare
seg selv, og ikke de andre som de skulle elske”.
Også det tredje lyset sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa: ”Dere skal
da lyse, og ikke slukne”. Barnets øyne var fulle av tårer.
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:
”Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne
de andre lysene igjen. Mitt navn er håp”.
Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk,
og tente igjen alle de andre lysene.
***************
Håper dere alle har hatt en strålende
1. søndag i advent ♥






